Ble aldri morellgutt i Drøbak
Av Bjørn Cato Wiig
Vi oppsøker hedersmannen Kjell Brage Hansen i hans nydelige hjem på Høyenhall rett ovenfor Drøbak sentrum. Brage’n som han kalles av venner, har hele panoramaet fra Drøbaksundet liggende i fritt skue fra eiendommen, hvor han 86 år gammel tar i mot oss med kruttsterk kaffe mens han forteller fra sin oppvekst i gamle Drøbak, og litt om sitt syn på dagens versjon av byen.
Brage’n er egentlig travelt opptatt med å preparere råvarer og forberede til en skikkelig lutefiskaften for venner kommende lørdag. Fisken kjøpes fra Sverige og saltes og lutes på eget kjøkken. Her skal det være kvalitet, og det skal lages fra bunnen av! Tørrede grønne erter til puré legges til bløting og friskt vann byttes på fisken mens kaffen synker seg til på kjelen. I fuglekassen på utsiden av vinduet sitter hakkespetten og koser seg i Brage’ns hjemmeblanding for fugler. – Det er hjortetalg blandet med brød i nett. Tåka ligger tjukk over Hurumåsen og Håøya, men vi benker oss lunt i salongen mens Brage’n forteller.
Morellguttene
Drøbak var jo kjent for sine morellgutter. Dette var kreative guttunger som skaffet til veie moreller. Disse laget de sirlige små bunter av med sytråd. Med bugnende kurver stilte de opp til rutebåt-anløpene på Lehmannsbrygga. Der ropte de ut sine varer: – `reller, `reller, 10 øre bunten! Isin iver entret de ofte båten for å selge direkte til passasjerer om bord. Mange av gutta overhørte avgangsklokka, og blei med båten ut. Da var det å pælme kurven over bord og hoppe etter selv for å svømme til lands ved Sprostranda eller på Rosekollen.
Brage’n ble aldri innlemmet blant morellgutta i Drøbak. Byen var delt opp i soner hvor guttungene hersket. Det var Norstrandingene som regjerte fra Solgry og nordover. Det var
sentrumsgjengen og sydpågjengen. Sistnevnte hadde monopol på morellsalget. Brage’n vokste opp i sentrumsgjengen og ble således aldri morellgutt.
O.B. Hansen
– Drøbak var en fin by å vokse opp i på 20 og 30-tallet sier Brage’n. Han vokste opp i en stor familie som styrte firmaet O.B. Hansen. Han hadde mor og far, og to sett med besteforeldre. De rådet over boktrykkeri, papirhandel og de utga Akershus Amtstidende i generasjoner.
Det var naturlig for Brage’n å gå inn i trykkerlære, men krigen kom og satte en midlertidig stopper for læretiden. Under krigen arbeidet han på onkelens gård inne på Nordre Frogn.
Krigen snakker ikke Brage så mye om, men det skinner igjennom at han var aktiv i Hjemmefronten. Mens vi snakker om dette kommer han innpå våren 1945.
– Det var glede over at disse fem årene var over, men jeg må si den dag i dag at jeg
var skuffet over en del av disse «selvoppnevnte» motstandsfolkene som dukket opp i frigjøringsbruset. Mange av dem som hadde valgt feil side under krigen fikk en lite verdig
behandling når oppgjørets dag kom.
Friluftsmann
Friluftslivets gleder lærte Brage’n tidlig å sette pris på. Han minnes godt tiden da han jaktet storfugl i Ullerudskogen. Gjennom 25 år har han vært aktiv på hjortejakt ved Lærdal i Sogn. Dette er en årlig begivenhet for friluftsmannen. Videre følger han våkent med på debatten om utbyggingen i Holtskauen og på Måna. Han skjønner egentlig veldig godt at Frogn ikke bare kan være et sted hvor folk sover, spiser og sender barna sine på skoler.
– Folk må ha et innkomme, og de må ha en arbeidsplass å gå til i nærområdet også, brummer Brage’n. Han mener klart at debatten om dette feltet har tatt helt av!
– Det forundrer meg veldig bruken av denne marka. Hvor mange av de organiserte aksjonistene som er i mot denne utbygginga har noen gang brukt Holtskauen? Jeg mener at om noen eier en eiendom som de forvalter så er dette deres arvesølv! Om en gruppe med innbyggere har fått «låne» dette området i en periode så må de ikke tro at de eier det.
– Se til Hurum, sier Brage’n. Dette herlige turområde med skiløyper, fiskevann og bær. Vi som er kjent har i generasjoner dyrket friluftslivet i så å si urørt terreng der borte. Med tunnelen i dag så ligger hele herligheten 15 minutter unna om man må kjøre bil. Beboere i Frogn som påberoper seg å ville verne Holtskauen burde lære seg å bli kjent på Hurum. De som ikke har vært der, aner ikke hva de går glipp av!
«tælj på køddane»
Dette utrykket skrives i Drøbak Båtforenings årsberetning. Formann Kristiansen har rappet uttrykket fra Brage’ns fagterminologi. Om en eller annen person blir omtalt med denne
benevnelse av Brage’n, så menes det at fyren har levd en stund, og at det er en person som får ting gjort til riktig tid. Brage’n er per i dag den nest eldste i Drøbak Båtforening. Han er valgt til livsvarig formann i valgkomiteen. For øvrig har han vært med i den ærverdige foreningen siden starten. På tunet på Høyenhall ligger Brage’ns smykke godt emballert under presenninger. Den vakre trebåten, som er bygget ved Viksten i Larvik i 1968, ligger der og venter på en liten vårpuss før den enda en sommer tar med seg Brage’n og familien på turer i forden.
Verneverdig
Helt på tampen huker vi på et spørsmål om hva han mener om utbygging i Drøbak sentrum?
–Jeg har forståelse for at folk vil bygge, og at det bygges, men jeg føler at dette er dårlig regulert. Det er satt folk uten lokalkunnskap og kjærlighet til stedet til å forvalte dette. Det taes for lite hensyn til stedets særpreg både i materialvalg og utformingen av boliger. At det på et jorde nær sentrum settes opp en lang rekke med nøyaktig like kasseliknende hus, føler jeg er et godt eksempel på at det ikke tas hensyn til det jeg peker på.
I PensjonistNytt 4-2008 side 25-27 sto denne artikkelen.
Det er på sin plass og nevne at Brage’n er åresmedlem i Verneforeningen og har nedlagt en årelang innsats for vern av den gamle by. Han fyller 95 år i 2017.
Vi takker Bjørn Cato Wiig for velvillig tillatelse til å gjengi stoffet her.
Bjørn Cato Wiig levde og virket i Drøbak. Han ble født i 1952 og døde alt for tidlig 2/5 2011. Han har publisert en rekke artikler om mennesker og steder i Drøbak, både i Østlandets blad, Akershus Amtstidende og i Pensjonistnytt.