Bergholmen
Av Bernhard Magnussen
Midt i innløpet til Vestfjorden– med Håøya på nord siden og Sandspollen i sydvest – ligger den lille øya Bergholmen. Bortsett fra den lille havna og bryggen, består øya for det meste av berg og stein. Det er lett å skjønne at navnet på øya har blitt Bergholmen. Med unntak av noen fiskerfamilier er det ingen som har slått seg ned for lengre tid her. Det er rett og slett så lite dyrkbar jord at øya vanskelig kan gi levelige kår for mer enn en familie. Men innimellom bergrabbene var det såpass med jord at man kunne dyrke poteter og litt grønnsaker, og nok gress til å fø ei ku. Inntil 1877 var øya på private hender.
Mellom Håøya og Bergholmen ser vi Kloa-sundet.
Seilskutene måtte i sin tid klareres for lasten ved Sand og Drøbach tollsted som lå mellom Færgestad og Neset på Hurumsiden, og fra tidlig på1600-tallet var det vanlig at man la bi innenfor Neset. Her kunne skutene ligge i le for sønnavinden, og det var ikke lang vei til Bergholmen hvor fikerfamilien kunne traktere dem med mat og brennevin som de tjente noen slanter på.
«Oksehoder» med vin
Den første vi kjenner til som bodde på Bergholmen, het Oluf. Det fines et notat om at han i 1615solgte et par lass sperrer (bjelker)til en hollandsk skipper. Et par generasjoner senere hører vi om en strandsitter som het Anders. Fra hans tid har vi vitnesbyrd om at folk lot seg friste til smugling på grunn av de høye tollsatsene. En desemberdag i 1682 var rittmester Heidenstorf med mannskap på vei med båt fra Åsgårdstrand til Christiania.
2) Minemagasinet med brygge 3) Knallkvikksølv-magasinet 5) Kabelmagasinet
med skinnebane og brygge 5a) Page-fence-gjerdet rundt mine- og kabelmagasinet
6) Båthus med verksted, bedding etc. 6a) Latrine 7) Befalsboligen 7a)
Bryggerhusbygningen 7c) Mindre vannbasseng 8) Smie 9) Bensinanlegg 13) Skur for
minekabler. – Øverst til venstre på skissen skimter vi Kolera-bukta på Håøya.
Etter å ha rodd hele natten, søkte de inn til Bergholmen for å spise og hvile. Mens rorskarene fik seg mat i stua hos Anders, spaserte rittmesteren rundt på øya. Her fikk han øye på en oter og løp etter den. Men nede i fjæra gjorde han en mer verdifull fangst. Gjemt mellom noen steiner lå flere «oksehoder» med vin. Oksehode var en gammel rommåls betegnelse for flytende varer, særlig vin og øl. Det rommet i overkant av 230 liter, men volumet kan ha variert noe gjennom historien.
Rittmester Heidenstorf fikk tak i tolleren på Sand (Storsand), og sakene ble transportert dit i tollerens store båt. Det viste seg å være fransk vin og brennevin for til sammen 73 riksdaler. Ved utsikten til finnerlønn, utsatte rittmesteren sin reise og fremsatte skriftlig begjæring til fogden Jens Heide om å få halvdelen som finnelønn, hvilket han også fikk. Anders på Bergholmen påsto at han ikke hadde noe kjennskap til varene, så han fikk ingen del av finnerlønnen!
Skiftende eiere
I 1692 var Anders en vanfør og skrøpelig mann som fikk fattig understøttelse. Etter Anders død i begynnelsen av 1700-tallet, varte det en stund før noen slo seg ned på Bergholmen. Øya tilhørte da Kronen. Bent Amundsen fra Spro fikk skjøte og flyttet til Bergholmen hvor han foret opp 1 ku og 3 sauer. Litt høy kunne han nok avle, men det meste måtte han kjøpe. Bents kone Malene Hansdatter døde i 1766, og han giftet seg nå med Anne Svendsdatter. Bent døde i 1773, og enken Anne Svendsdatter giftet seg på nytt med Fredrik Jakobsen. Han livnærte seg og familien som fraktemann (jakteskipper).
En senere eier som het Andreas Engebretsen, forpaktet bort havneretten på Bergholmen til konsul Parr for 5 spesidaler i året. Det var i 1839. Året etter ga han prokurator Nils M. Bugge rett til å grave leire til teglverket på Skiphelle.
Gamle Drøbak av Erna Holm Andersen og trykt i «Drøbakskalenderen 2006». Erna Holm
Andersen bodde hos sine besteforeldre på Bergholmen fra 1925 til 1931.
Huset er nå overtatt av Oslofjorden Friluftsråd.
Mine- og kabelstasjon
Frem til 1877 hadde Bergholmen skiftet eiere en rekke ganger. Da gikk den over til Forsvarsdepartementet, og Oscarsborg festning gikk i gang med å planlegge og bygge mine- og kabelstasjon på den lille holmen. Man anla båthavn, magasiner og boliger for befal og menige. På sydsiden av øya ble en siktestasjon hugget inn i fjellet. I tillegg anla man vannbassenger og etter hvert også bensinlager.
En natt i 1932 brant mine- og kabelmagasinene ned, og minene ble ødelagt. I løpet av kort tid fik man gjenoppbygget anleggene, minene ble reparert og nye miner anskaffet i tillegg. Anleggene ble utvidet og modernisert.
Det ble holdt kontinuerlige øvelser med utlegging av minene i Drøbaksundet til like inntil annen verdenskrig. På tross av meldingene som regjeringen fik om et mulig tysk angrep på Norge, tok den ikke meldingene alvorlig og ga tvert imot ordre om at minene som var utlagt, skulle tas opp og legges innpå lageret. Og der lå de da den tyske flåten med Blücher i spissen trengte inn i Drøbaksundet.
Åpnet for allmennheten
Etter hvert som Bergholmen fikk redusert sin militære betydning, fikk Drøbak Båtforening adgang til å bruke øya mot å foreta restaurering og vedlikehold. Offisielt har båtforeningen hatt adgang til å avholde to årlige, større arrangementer på Bergholmen. Senere da Bergholmen ble åpnet for allmennheten, fikk Vindfangerbukta Båtforening sine egen vedlikeholds- og bruks avtale for båtverkstedet på sydsiden av øya, mens Drøbak Båtforening fortsatte med tilsvarende avtale for bygningsmassen på nordsiden av øya.
Oslofjorden Friluftsråd overtok hovedbygningen i 2005. Den er nå restaurert og leies ut til friluftsliv som den 13. «kystledhytta» i indre Oslofjord. Huset har fått 22 sengeplasser fordelt på to etasjer.
Litteratur:
«Bergholmen». Pensjonist-nytt, Årg. 20, nr. 4, 2000, s. 12–14.
«Follo før». Akershus Amtstidende, 27.september 2005, s. 20. [Om hovedhuset på Bergholmen].
Myckland, Haakon Falck. «Bergholmen».
I: Bygdebok for Frogn – Gårdshistorien. Frogn 1967, s. 691–692
I Pensjonistnytt nr 2/2010 side 4 til 7 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi meldingen og bilder.
Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.