Ballongferden og Badeparken

Tekst: Bernhard Magnussen

Sett deg opp i kurven
og la ballongen gå!

Slik lød en vise fra Chat Noir for mange herrens år siden. Det fikk du også mulighet til på Parrstranda i 1963 under en av Drøbakdagene.

Arrangementskomiteen hadde fått den ville idé å få tak i en ballong som trekkplaster til sommer arrangementet i Parken. Man kontaktet en tidligere flyger i Nederland, som sammen med sin kone arrangerte luftferder med ballong. De fløy over hele Europa, gjerne med start i Frankrike eller Sveits, svevet over Alpene og landet i Italia. Dette måtte være noe for Drøbak.

Flygeren J. Bosman svarte ja, og ballongen var i gang. Men først måtte man få offisiell tillatelse fra Luftfartsdirektoratet. Vår lokale marineflyger Han Sollie hadde de rette kontakter, vi fikk tilsagn, vannstoff/surstoff-gass ble bestilt og lørdag formiddag kom hollenderne med den kjempestore ballongen sirlig pakket i transportkasse og med tilhørende ballongnett og gondol med plass til fire personer. Ekteparet Bosman hadde med seg en ballongentusiast fra Holland. Av yrke var han notar i Amsterdam. For å skaffe mest mulig blest om Drøbakdagene inviterte man en journalist fra Dagbladet til å bli med på ferden for å forhåndsdekke og skildre ferden fra start til landing – hvor hen det måtte bli.

Ballongen ble fylt med den høyeksplosive gassen og behørlig tjoret til solide forankringsbolter som ble rammet ned midt på Parrsletta. Herfra kunne man slippe ballongen 50 meter tilværs og hale den ned igjen. En slik luftetur kunne du være med på mot å betale en billett på 50 kroner. Det var mange som benyttet seg av tilbudet. Som det fremgår av fotografiet var tilstrømningen av publikum stor.

Aftenens clou ved sommerfesten skulle være ballongens frie flukt, som var berammet til kl 2100. Jeg tror det var nærmere 3000 som denne lørdagen løste inngangsbillett til Parken, og dertil hundrevis som hadde sikret seg en plass langs Niels Carlsens gate rett opp for Parrstranda, hvorfra slippet skulle finne sted.

Det blåste svak sønnavind, de fire steg om bord medbringende mat og drikke og et par flasker champagne som skulle smelle etter en forhåpentlig lykkelig landing et eller annet sted, dit vinden måtte føre dem frem. Fra Oscarsborg Festning hadde man fått låne to walkie-talkie-sett med forhåndsinnstilt kanal. Den ene skulle være hos «bakkepersonalet» – den andre hos flygerne. I den hektiske stunden før take-off ble ved en feil begge settene lempet opp i kurven. Under øredøvende jubelbrus fra publikum kastet man loss, og ballongen fór til værs, raskt steg den til 1000 meters høyde. «Jacta est alea», som Cæsar sa da han krysset Rubicon. Bakkekontakten var ugjenkallelig brutt. På forhånd var folk i distriktet blitt anmodet å ringe inn til et spesielt nummer – til en telefon som var plassert på scenen i Parken, slik at publikum kunne holdes løpende orientert. Jeg fikk jobben å følge ballongens ferd fra min bil og være tilstede under landingen. Det var bare å kjøre opp på en høyde, så var ballongen lett å se og retningen så noenlunde. Den gikk fortere enn jeg hadde trodd, og snart kom den inn i luftrommet over Fornebu. Flygelederen der fikk seg en støkk. Han prøvde å få kontakt over alle tenkelige kanaler, men det gikk ikke. Så sendte man opp et småfly som kretset rundt den og prøvde å få vinket den vekk. Men ballongen kunne ikke styres. Den gikk dit hvor vinden førte den hen.

Vi hadde en post på taket på Aftenposten i Akersgaten. Derfra ble melding sendt til Parken, og alle var spente

hvor dette ville ende. Etterhvert begynte gassen å sive ut og ballongen sank noe. Det var skummelt, fortalte Bosman etterpå, da de lå rett over det spisse spiret på Uranienborg kirke. De tømte en av champagneflaskene ut i luften, og så steg de så meget at de gikk klar. Den drev videre mot Tåsen, jeg fulgte etter med bilen min, og stoppet rett under dem, gikk ut og vinket. «Vi lander», roptes det fra ballongen, og så dalte den pent ned i en privat hage i Nils Lauritsens vei. Tilskuere i hundretall var helt ville. De styrtet inn i hagen og begynte å trekke i landingstauet. Jeg fikk stoppet dem og jaget folk ut av hagen og ropte at den var fylt med eksplosiv farlig gass. Men en dame var ikke til å rokke. Jeg prøvde å lempe henne ut med makt. Hun protesterte vilt og så kom det; «Men hagen er jo min!»

Neste dag reiste flygeren Bosman, Hans Sollie, Karl And Abrahamsen og jeg inn med champagne, Delftkrukke og tusen unnskyldninger. Fruen tok det pent –og sommerfesten ga overskudd.
B.M

I Pensjonistnytt nr 2/2000 side 24-25 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi den og bildet.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.