Badehusgaten i en svunden tid.
Av BJØRN CATO WIIG
Jeg har bladd frem en både morsom og opplysende historie som sto i Akershus Amtstidende 17.07. 1940
Det var en dame på den gang 75 år, som gir et intervju til Amta. Historien hun forteller i fra Badehusgaten må være i fra 1880-90 årene. Jeg synes at artikkelen er så interessant at jeg vil dele den med både ”nye” Drøbaksfolk, og også de som kanskje er født og oppvokst her.
Områdene rundt båthavna, og kanskje Badehusgaten har de fleste et forhold til.
Artikkelen er gjengitt i den språkform den opprinnelig ble skrevet i og vil således gi et tidsriktig perspektiv.
Da Badehusgaten blev til
Navnet har idyllen fått fordi man her hadde Larsens badehus før A/S Drøbak Bad så dagens lys. Ja ikke småguttene og småjentene. For de hadde hele Fiskerstranna, ” Jentebukta, Holmestadberget, Kongen, og Fløndra” Til gratis disposisjon, men de kondisjonerte badet på Larsens Badehus ved sydenden av A.G. Johansens tomt…..
-En av byens 75 årige damer forteller: ”Da jeg var barn var der ingen gate å kalle der nede.
Husene lå henslengte der det var plass til dem mellom berja. Men i fra Fiskertranna og til Hamborgbrygga gikk det en naturlig og hevdvundet ferdselsåre. Den snodde seg mellem husene, bergknatter og store stein, og var ikke kjørbar lenger en til nuværende fru Gullis eiendom. På vinterføre kunde man dog komme frem med langslede, og da blev den nødvendige ved kjørt frem.Særlig var der trangt ved Skipper Bakkes hus. Der lå åsskråningen helt inntil veggen. Huset er senere blitt kjøpt av Drøbak Kommune og revet.
Her ligger nu Drøbak E-verks lagerbygninger. Sønnenfor Bakkes hus var det berg og småskjær og ved seilmaker, senere kjøpmann Abrahamsens hus gikk flåfjellet helt inn til nordvestre hjørnet. Her hadde Abrahamsen bygget op en ”trabulant”, -en plankeklopp for at folk ikke skulde stupe overende når det var glatt. Han hadde dessuten bua si på andre sida av stien, -mot sjøen. Når man kom forbi kloppa hadde man atter flåfjell og trappesteiner forbi nuværende Cato Wiigs hus. Man måtte smyge seg forbi nordøstre hjørnet. Ved nuværende Beckholms hus måtte man op to trappestener for å komme forbi det sydøstre hjørnet.
-Det gikk an å gå tvers gjennom seilmaker Abrahamsens hus (nu Sørensens). Om sommeren pleide dørene å stå oppe i begge ender, og en del av dem som daglig passerte denne strekningen på vei til eller fra Fiskerstranna pleide å gå tvers gjennem huset og på veien slå av en prat med Abrahamsen, som i mange år var dårlig tilbens. Stedet hadde fått en fast tilbakevendende ”koloni” av Oslokunstnere. De var stadig gjest hos Abrahamsen. Losene hadde også sin stadige gange forbi huset. Det var dem som fikk tvunget igjennom at kommunen oppsatte en parafinløkt på hjørnet ved trabulanten. De ferdedes jo mellom stenene i all slags vær til alle døgnets tider. –Efterhvert kom det ”krav” om vei. Byens folk hadde det ikke med å kreve, men omsider gikk det op for dem at det lot sig gjøre å forlange en smule andel av byens goder også til dem som ikke bodde ved Storgaten. Det blev skutt bort noen fjellknatter, og lagt opp en mur, slik at det gikk an å kjøre med hest. Brennevinssamlaget og kommunen avsatte penger 2-3 år, huseierene ga fri grunn og et pengebeløp. Etter hvert ble gaten utvidet ytterligere. –Nu kan man kjøre bil der –hvis man har bensinkort!
Når det gjelder Larsens Badehus som gaten har fått navn etter, så ble badehuset bygget over flere strandtomter i sydenden av A.G.Johansen tomta. (Sjøtorget) Skipper Larsen ble 96 år gammel. Han bodde i Torkildsbyen, men tilbrakte sine siste leveår i Oslo. Badehuset var opprinnelig ganske stort. Det inneholdt Strømbad med fin sandbunn, stupebrett og badekummer. Det inneholdt også et medisinsk bad med både gytje, og furunålsbad. Alt var visstnok meget pent innrettet. Det var kjent for å være fasjonabelt og ga alltid en førsteklasses service. Med tiden trengte naboene grunnen selv, og det første som måtte ofres var bygningen med det medisinske bad. Etter hvert så ble badet mindre og mindre, for tilslutt å bli avviklet. Området i dag kjenner vi alle!
I Østlandets blad 18.desember 2007 sto denne artikkelen.
Vi takker Bjørn Cato Wiig for velvillig tillatelse til å gjengi stoffet her.
Bjørn Cato Wiig levde og virket i Drøbak. Han ble født i 1952 og døde alt for tidlig 2/5 2011. Han har publisert en rekke artikler om mennesker og steder i Drøbak, både i Østlandets blad, Akershus Amtstidende og i Pensjonistnytt.