Ivar er død. Vår venn; sjefsarkitekt og storbyelsker med leilighet på Grünerløkka, samtidig Drøbakspatriot og æresmedlem både av Drøbak unstforening og Verneforeningen Gamle Drøbak, sovnet stille inn på Tåsenhjemmet 3. september 2026. Han ble 89 år gammel.
Ivar Andreas Høivik ble født 22. mai 1937 og vokste opp i Kristiansund, Drammen og Stavanger. Han liktel å tegne og male, og ville bli kunstner, men utdannet seg til arkitekt med diplom fra Statens Arkitektskole i Oslo i 1963. Allerede den gangen var han samfunnsengasjert med radikale meninger til venstre i det politiske landskapet. Det skulle prege ham både som menneske og fagperson resten av livet. – Om Ivar ikke klarte å flytte fjell, bar han mye stein, for å sitere hans bestevenn forfatteren og journalisten Bjørn Bjørnsen.
Ivar begynte sin yrkeskarriere hos konsulentselskapet Anderson & Skjånes, i dag Asplan Viak. Han arbeidet for NORAD i Kenya, Malaysia og Saudi-Arabia, og for Norsk Folkehjelp i Bosnia. Hjemme i Norge var han bygnings- og reguleringssjef i Farsund, og plankoordinator i Trondheim. I 1987 begynte han som bygningssjef i Oslo med ansvar for kommunens bygningskontroll. Da den ble slått sammen med byplankontoret i 1992, fortsatte han som sjefsarkitekt i den nye Plan- og bygningsetaten til han gikk av med pensjon i 2007.
I 1989 flyttet Ivar til Drøbak. Interessen for kunst og kultur gjorde ham til leder både av Drøbak Kunstforening, Venneforeningen til Follo Museum og Verneforeningen Gamle Drøbak. I en periode var han også medlem av Fortidsminneforeningens tekniske utvalg.
Ivar var en varm forsvarer av å bevare lokalt særpreg. Som den gamle trehusbebyggelsen i Drøbak med vegetasjon, knauser, gjerder og porter. Ikke som kulisser og kos, men som et autentisk sted for vår tid. – Vi må ikke legge en møllpose over byen vår, som han sa i et intervju med Akershus Amtstidende i 2012. Derfor var han også opptatt av det nye som ble bygget.
Drøbak er del av Stor-Oslos bolig- og arbeidsmarked. Statusen er høy og investeringen ofte det egentlige målet. – Folk kjøper gamle hus og stiller krav til moderne komfort, mer plass, tilgjengelighet og parkering uten kunnskap og forståelse for historien, særpreget og detaljene, mente Ivar. Han kritiserte Lehmannsbrygga og boligkomplekset øverst i Fjellveien for ikke å tilpasse seg omgivelsene. Samtidig trakk han fram nye tilbygg i Osloveien og Torggata som eksempler på det det motsatte.
Ivar ledet folkemøter, organiserte byvandringer og samlet lokale arkitekter for å dele kunnskap og diskutere aktuelle prosjekter. Han var stolt av Verneforeningen og hva den hadde fått til: vært med å snu rivebølgen fra 1960-åra, skaffet seg uttalerett i bygge- og reguleringssaker, tatt initiativet både til Verneplanen for sentrum og Bygningsvernsenteret på Follo Museum, – og reist plakatsøyla på torvet. Under Ivars ledelse mottok foreningen i 2015 hederlig omtale fra den europeiske kulturvernorganisasjonen Europa Nostra for sitt utrettelige arbeid.
For mange var Ivar den gode hjelper; snill, beskjeden, til å stole på. For symbolske honorarer bisto han med reguleringstekniske spørsmål, enkle restaureringer, tegnet garasje for en nabo, og nytt bad for ei gammel enke.
Han var nøysom, samtidig en levemann som var glad i en fest! Vi ser ham for oss småtrippende med korte, raske skritt skjevt gjennom gatene, alltid på vei, og med asfalt under føttene. Vi vil savne ham. Våre tanker går også til hans tre døtre og deres familier.
Pål Henry Engh
Harald Krokstrand
Jan-Kåre Øien