Tyttebærtur på Hurum

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 3-2007)

En riktig fin og varm start på høsten så det ut til å bli. Selv om klokka var halv ni, kjente en at morgensola stakk allerede. Inger, kona mi og jeg kom ruslende gjennom Badeparken. Sjøen lå speilblank, ikke en eneste krusning var det på den sorte vannflata. Det eneste som brøt stillheten denne morgen var fra en måkeflokk som lå og duvet i morgensola.
Nede ved fergeleiet var karene samlet. Gert, Per Pedersen, Tore Foss, Arne Nesje. Nå ventet vi bare på Bernard, så var vi fulltallig. Jo da, det er den samme gjengen som pleier å ha sine faste skiturer på Hurum.

Rett før ferga skulle legge fra svingte en bil inn ved fergeleiet. Jommen rakk han det ikke dag og, kom det ertende fra Arne. Arne og Bernhard er gamle turkamerater, så tonen dem i mellom kan nok være nokså ertende og spøkefull. Der kommer billettøren. Det er Viktor denne gangen også. Dere er fulltallige ser jeg. Jeg synes dere starter sesongen nokså tidlig dette året. Nei, denne gangen skal vi etter tyttebær, kommer det fra skomakeren. Jasså, og denne gangen har dere dame med. Blir det noe bærpelling da, kommer det spøkefullt fra Viktor som snur seg mot Gert. Nå åssen blir det i dag. Skal du betale eller ikke? Han har nok ikke glemt sist vinter da vi skulle over på en av våre skiturer, og Gert litt spøkefullt ikke ville løse billett. Jo, selvfølgelig skulle han betale. Gert tar opp lommeboka. Hvor mye skal du ha? Viktor ser opp på Gert, og uten å foretrekke en mine kommer det, Vi sier hundre, så er det ok! Gert rister oppgitt på hodet. Det ble en god latter i gjengen av dette svaret. Han har bestandig svar på rede hånd den gode Viktor, der han vandrer med billettvesken bort til nestemann.
Morgensola stakk godt i nakken der vi rusler oppover stien fra ferjeleiet. Rart er det å gå den samme veien der vi for noen måneder siden gikk på ski. Der hvor det den gang var bare et skispor er nå begge sider av stien fulle av markblomster og fine gyldne strå. Ja Hurum har et fantastisk flott turterreng. Jeg tror vi følger åsene sørover denne gangen, der pleier det å være godt med bær. Det var det i hvertfall sist jeg var her, kom det fra Per. Per Pedersen er kjent i traktene, og er det noen som kjenner til hvor det er bær, så er det han.
Vi hadde vel ikke gått så veldig lenge før vi kom til en skråning i terrenget. Her var mye fin bær. Det var bare å sette i gang å plukke. Per og jeg kom litt vekk i fra de andre. Der vi gikk litt lenger sør i skråningen var det både blåbær og tyttebær i store mengder. Nå må jeg nok innrømme at den helt store bærplukkeren er jeg ikke, men blåbær synes jeg er greit å plukke, dersom en har bærplukker. Siden det var så mye stor og fin bær, gikk det raskt å fylle spannet, men med blåbær.
Hei karer! Karer kom hitover, her er det bær! Det var Gert som ropte. Nå begynner`n igjen, det er aldri fred å få for den karen, Per rister på hodet.

Siden vi nesten hadde fulle spann kunne vi like godt slutte oss til de andre. Dessuten kunne det nå smake med litt mat og kaffe. Å komme med et spann med blåbær til den gjengen var ikke det smarteste jeg hadde gjort. Nei, se på han! Vet du ikke det, du som jobber på Landbrukhøyskolen. Tyttebæra er røde de guttene min. Kanskje han er fargeblind, kommer det fra en. Og så ler de alle hjertelig. En må tåle mye fleip og småerting, når en er blant disse gutta.
Nei, nå får vi få oss litt kaffe! Det er Bernhard som bryter inn gjennom latteren.

Vi finner oss en fin kolle med fin tørr reinmose. Så kommer god-sakene frem fra sekkene. For uten nisten kommer det for dagen vaffel, sjokoladekake, og rullekake. Det er nesten ikke den ting av snadder gutta har med seg. Og så godt som det smaker når en sitter slik ute i skogen. Til og med geitosten og saltpølsa smaker annerledes. Etter niste og diverse kaker er fortært er det deilig å legge seg på ryggen i den tørre reinmosen, og stirre opp på skyene som driver av sted på den blå himmelen.
Er det noen som kan tenke seg en «Hurum Spesial», Bernhard roter i sekken. Jommen har han ikke tenkt på det også. Ja, den bålsjefen vår er nå enestående. Opp av sekken kommer en god whisky og en pakke brunt sukker, innkjøpt hos Molle for anledningen. Kaffe, sukker og whisky blir buden rundt. Så er det å røre rundt i turkoppen med en furupinne, akkurat som vi pleier, når vi raster på skituren vår i vårløysinga. Jeg tror ikke kongen har det bedre, kommer det fra Tore. Nei, han skulle nok ha tatt seg en tur på Hurum.
Det var ikke så lenge vi holdt på før vi måtte gi oss. Bær hadde vi nok av. Veien ned var lang, og dessuten skulle vi rekke 5 ferga. Nå hadde det seg slik at Inger og Bernhard hadde kommet bort i fra oss andre under bærplukkinga.

Det er lett å gå seg bort i Hurums-åsene. Etter mye rop, men til ingen nytte, besluttet vi å sette kursen nedover. Jeg trøstet de andre med at Bernhard og Inger var så skogvante at de helt sikkert hadde funnet veien ned. Nei, Gert var nå ikke så sikker på det. Han var bestandig så omtenksom ovenfor andre, Gert.
Ganske riktig. Da vi kom ned til fergeleiet traff vi Inger og Bernhard. De hadde kommet bort i fra oss andre, og gått i forveien ned. Deilig og varmt som det var hadde de like godt tatt seg en dukkert. Nå satt de på bakken nede ved stranden og ventet. Vi setter i fra oss sekkene. Svette er vi, men bading fristet ikke, sjøl om dagen var et siste pust av sommer. Den siste rest av nisten og kaffen blir broderlig fordelt mens vi venter på ferga.
Jommen er det ikke Viktor denne gangen også. Nå ble det noe bær? Tonen var litt ertende. Ja det var mye fin og stor bær, kommer det fra Per Pedersen.
Se her, Arne Nesje holder frem en bøtte full med fin moden tyttebær. Han er nok den av oss som har plukket mest. Når det gjelder bær, er han rene raceren utbryter Inger. Ei bøtte på fem, er det noe å skryte av. Viktor smiler lurt. Vi andre har det i sekkene, kommer det fra en. Ja det sier alle bærpellere, kommer det tørt. Ja, den Viktor, den Viktor, han kan få sagt det.
I det vi forlater ferga kommer det. Ja, da ses vi til neste år da, sånn rundt påsketider. Vi vinker farvel, og rusler hjemover.