Smugling i Drøbaksundet

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 4-2006)

At det har foregått ulovligheter i Drøbaksundet opp gjennom tidene, er vel allment kjent. I forbudstiden var det nok et ideelt område å kvitte seg med spritlasten. Jeg husker godt at politi Andersen kom bort i Vindfangerbukta en høst, mens vi tok opp båter. Han lurte på om vi hadde funnet noe drivende i sjøen, eller om vi hadde sett noe unormalt når vi var ute og fisket. Denne historien hendte sommeren etter politi Andersen hadde avlagt sitt besøk i båtforeningen. Det var den gang Holger Danske gikk i rute i fjorden.

Det var en fin og varm sommer-morgen. Jeg hadde vært ute etter makrellen. Deilig var det å sitte bak og holde i snøret og kose seg, og la morgensola varme. Jeg hadde tatt en svipptur til Kjellerrenna, og hadde satt kursen mot Vindfangerbukta. Idet jeg kjører over fjorden, kommer Holger Danske på vei inn til Oslo. På høyde med Hallangstangen, får jeg øye på noen som står bak på Holger Danske og plystrer og vinker. Selvsagt vinket jeg tilbake. Jeg ble ikke lite forbauset, over at de som var på båten hev en svart plastsekk over bord, samtidig som de vinket. Hva pokker var meningen med dette? Var det meg de signaliserte til, eller var det bare søppel de dumpet. Skulle jeg kjøre bort og undersøke? Sekken fløt ennå. Var det smuglevarer som sekken inneholdt, og jeg ble sett og grepet mens jeg halte sekken om bord, ville jeg ligge tynt an. Jeg nøstet opp snøret og tok en svipp ned mot Husvikholmen. Nysgjerrigheten ble for stor. Med dorgefart nærmet jeg meg sekken som lå og duppet i kjølvannet etter Holger Danske. Da kom det ut fra Hallangspollen en passbåt med to menn for full fart, og med kurs rett mot sekken. Det tok ikke mange sekunder før sekken ble lempet om bord i passbåten, som satte opp en fantastisk fart innover fjorden, i retning Oslo.

Litt tankefull satte jeg kursen hjem. Hjemme fortalte jeg hva som hadde hendt. Det var bra du ikke fikk tak i sekken, kom det fra far. Du kunne fått store ubehageligheter. Mer var det ikke å si om den saken. Noen dager senere traff jeg politi Andersen, og kom til å nevne denne episoden. Var det en blå passbåt? spurte han. Jeg måtte tenke meg om. Jo visst, den var blå. Hvordan visste han det? Du så vel ikke tilfeldigvis nummeret? Nei, det var for langt unna. Det var godt du ikke fikk tak i sekken først. Da kunne det ha gått deg ille. De karene er ikke å spøke med, kom det fra Andersen etter en tenkepause. Hva sekken inneholdt er fremdeles ukjent og forblir en gåte.