Verneforeningen Gamle Drøbak

Skanckegården

Av Bernhard Magnussen

På 1860-tallet hadde Martin Skancke sluttet som kontorsjef hos kjøpmann Graah i Kristiania og startet forretning i Drøbak sammen medsin bror Johan. Broren bodde da i Drøbak, hvor han en tid hadde vært handelsbetjent hos kjøpmann Herføl. Sammen etablerte de en velassortert skipsprovisjonsforretning med tanke på de mange seilskuter som hadde tilknytning til Drøbak, men også de som kom hit for å handle tømmer og skåren trelast, eller for å losse importvarer.

De etablerte seg nederst i Lindtruppen med et treetasjes hus og et meget stort lagerhus på gårdsplassen innenfor. I 1869 startet de opp. I 1. etasje hadde forretningen et enormt utvalg av varer. De to brødre ledet driften med stor dyktighet. Ved etableringen i 1869 var det også to andre handelshus i Drøbak, nærmere bestemt Reiersen og Hammerstad. Men i 1886 gikk Reiersen konkurs, og samtidig gikk det dårlig for Hammerstad.

På slutten av 1880-årene sto Martin Skancke alene igjen som Drøbaks mektige kjøpmann og en av de mektigste menn i Drøbak. Ved folketellingen 1900 arbeidet ikke mindre enn 17 personer i forretningen, i tillegg til ham selv og familien. Både sjøens folk, Drøbaks egen befolkning og befolkningen rundt byen fikk her dekket det meste av hva de trengte. En brosjyre fra firmaet like etter startåret viser en del av det utvalget som den nye forretningen førte. Vi gjengir innholdet i brosjyren nedenfor. I det store lagerbygget fikk man plass til høy og andre landmanns-produkter, og på gårdsplassen kunne bøndenes hester og vogner fine god plass. Skancke selv hadde mange hester, både travhester og ridehester, og derfor rommet det store lagerhuset også en rekke staller.

Han visste å markere seg som den dyktige forretningsmann han var. Det knirket under skoene når han gikk, sies

det. Med sin store pondus markerte han seg i bybildet. Han identifiserte seg med Drøbak, og det varte ikke lenge før han tok på seg vervet som byens ordfører– til sammen i hele 13 år fra 1877. Omsetningen bare økte fra år til år. Skancke visste også å trekke de helt unge til sin forretning. Således ble «almuens børn» invitert til juletrefest, hvor han serverte hver av dem en appelsin!

Det har vært hevdet at Martin Skancke hadde aner langt tilbake til Ynglinge ætten, og derfor var det ikke unaturlig at han påtok seg vervet som visekonsul for Danmark fra 1888. Som sådan kunne han plassere en egen flaggstang med det danske flagg på den samme veggen ut mot gaten som det norske flagget vaiet.

Da Skancke avviklet sin virksomhet, ble de ledige lokalene overtatt av drøbaksfolk i

forskjellige bransjer som glassmagasin, malerforretning, kolonialhandel m.m. I 1982 kjøpte Eva og Willy Johansen eiendommen. Den var da nokså gammel og fullstendig nedslitt. Med stort engasjement tok de to på seg slitet med å få bygningen restaurert, ikke minst med ønske om å bringe den tilbake til sin opprinnelige status. Dette lyktes de med til fulle. De kalte bygningen for Tregaarden, og i 1983 etablerte de en spesial forretning med ymse varer.

Etter restaureringen utgjør hovedinngangen en viktig forskjell fra bygningens opprinnelige utseende. Inngangen ble flyttet noe. Opprinnelig var det en port ved siden av hovedinngangen. Denne porten førte inn til bakgården. Veggen ble nå utvidet der porten hadde stått, og man fikk tak over den nye hovedinngangen. En annen inngang på enden av huset ut mot Lindtruppen ble fjernet fordi det ikke var bruk for den lenger. Skancke hadde opprinnelig hatt én inngang til butikken og en annen til den delen av huset hvor familien bodde.

De opprinnelige vinduene hadde blitt skiftet ut med større vinduer en gang på 1900-tallet. Årsaken var ganske sikkert at man ønsket å ha store utstillingsvinduer ut mot Lindtruppen. Men Eva og Willy Johansen ville ha tilbake det originale preget, og byttet disse vinduene ut igjen.

Opprinnelig var det ikke arker på taket. Men en gang i løpet av 1900-årene ble det bygd på to arker. Under restaureringen i årene 1982–1983 ble disse utvidet, og en tredje ark ble bygd på, blant annet for å gi bedre plass i 3. etasje.

I 1984 fikk Eva og Willy Johansen Verneforeningen Gamle Drøbaks plakett. Den blir gitt til huseiere som har restaurert eller vedlikeholdt sin eiendom på en rosverdig måte – eller maktet å tilpasse nytt til gammelt. Så dyktig som restaureringen ble gjennomført, mener vi at lokalene i mange år fremover vil tjene Drøbaksfolk til glede og begeistring.

I 1986 kjøpte Eva og Willy Johansen det gamle Bedehuset ved Torvet for der å opprette Tregaardens Julehus. Etter to års restaureringsarbeid sto det ferdig. Lokalene i Skanckegården er fra 1999 leiet ut til Avistegnernes Hus.

Kilder:
Eva Johansens klipp- og fotoarkiv.
Frogn Bygdebokverk, bind III.
Oppgave om Skanckegården i faget IMRT 100 skrevet i 2006 av Eli A. Kristiansen, Marita Åsgård og Vetle Utsi Onstad.

I Pensjonistnytt nr 2/2010 side 28 til 34 står denne artikkelen. Vi takker Bernhard Magnussen for velvillig tillatelse til å gjengi meldingen og bilder.

Bernhard Magnussen var født og oppvokst i Drøbak – en “urinnvåner” som få andre. Gjennom sitt omfattende lokalhistoriske arbeid bidro han til å gi oss en enda sterkere følelse av tilhørighet til dette vakre stedet ved fjorden. Han skrev en rekke artikler, to bøker om Vindfangerbuktas historie, og ikke minst historien om husene i Drøbak fra nord til syd. Han satt i redaksjonskomiteen for det omfattende Frogn Bygdebokverk på fem bind. Videre bidro han til Verneforeningens utgivelser av billedbøker fra gamle Drøbak, og han var en yndet foredragsholder. Han fikk Frogn kommunes kulturpris i 2002 og ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv i 2007. Han var mangeårig æresmedlem i Verneforeningen Gamle Drøbak og gikk dessverre bort i 2013.