Onkels Wilhelms maveparti

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 1-2007)

Mange vil nok riste på hodet og tenke: Ja, Drøbak er noe for seg sjøl! En by hvor en skal høre så mye rart, skal en lete lenge etter.
Hvem som startet denne trim-gruppa, er det vel bare Per Pedersen eller Per Skomaker, som vi gutta kaller ham, som vet. Han har vært med helt siden starten. Gruppa hadde til å begynne med ikke noe navn eller formålsparagraf. Det var rett og slett en del eldre, som ikke ville at kroppen skulle forfalle og som ville prøve å holde seg sånn noenlunde i form.
Denne trimgruppa har hatt en broget tilværelse. Fra den ene gymsalen til en annen måtte den finne seg til rette, for så å ende på den nye Sogsti skole.
Det var under politimannen Wilhelm Isaksens ledelse navnet «Onkel Wilhelms Maveparti» kom for dagen. Som en slengbemerkning eller som ren fleip. Men navnet skjemmer ingen! Etter en lang julefeiring passet navnet ganske godt.
Treningen gikk ut på mosjon og gymnastikk og fotballtrening. Og det var nok fotballen som trakk de fleste til trimkveldene. Den fysiske oppbygging kom til å begynne med i annen rekke. Om man hadde spilt fotball før, spilte ingen rolle.
Her ble du mottatt om du var god eller dårlig. «Hovedsaken er at vi har det gøy», sa Isaksen.
Etter at Isaksen ga seg, overtok Per Erik Johansen med tilnavnet Pirs, ledelsen. Nå var det ikke lenger snakk om unnaluring. Og fotballtreningen kom helt til slutt. Etter vel en time med oppvarming og gymnastikk gikk det ikke lang tid før fotballen rullet. Det holdt med 15 til 20 minutter. Som regel var det fem på hvert lag. Etter fem minutter slapp benkesitterne til. Om en scoret mål eller gjorde en tabbe, var de spøkefulle tilrop de samme.
Etter jul med mye spising og lite mosjon, var det mange nye fjes som dukket opp. Noen av dem tenkte nok at denne trimmen her er vel bare blåbær. Men etter et par ganger, fikk pipen en annen låt. Den gamle gjengen lå nok et hestehode foran.
Her er det vel bare oldinger, var det en som mumlet. Å, nei da ! Her finnes alt fra 40 til godt over 80.
Jeg husker en episode nede i garderoben. En av nybegynnerne skulle betale halvårskontingenten. Han tok opp 200 kroner fra lommeboka. Da kom det fra en av gamlekara: «Har du tenkt deg å betale livsvarig medlemskap?» Og det ble stor latter i garderoben. Den betalende forsto ingen ting. Nei, her hos oss er det billig. Årskontingenten er 20 kroner, kom det fra skomakeren, som da var kasserer. Den andre utbrøt himmelfallende: Men i all verden, går det virkelig an å drive en forening på denne måten? Ja, gutta mener det, kom det lunt fra skomakeren.
Høydepunktet for Trimgruppa er julebordet. Det hadde seg slik: Da den siste trimkvelden før jul var unnagjort, var det likesom noe som manglet. Skulle en bare ønske hverandre GOD JUL, og så ferdig med det?
Da var det Hans Rokke med et lurt glimt i øyet inviterte alle mann med seg hjem under påskudd at vi kunne jo ta en halv øl før vi skiltes. Vi ble ikke lite overrasket da vi kom hjem til Hans og Anne Marie. Hun hadde dekket det herligste koldtbord med spekemat, tilbehør og øl! Etter denne kvelden er det blitt tradisjon med hyggekveld til slutt. Og vi mente alle sammen at slik en forening burde vel ha noen æresmedlemmer. Og prompte ble Anne Marie enstemmig valgt. Hun ble erklært fullgod med gutta! Noe senere ble eldstemannen i klubben – Bernhard – oppnevnt.
…og trimmen lever videre !