Nordstranda – vår badeplass

Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 2-2006)

Nordstranda var for oss unger som bodde nordpå den mest fantastiske badeplassen en kunne tenke seg. Vi hadde jo Vindfangerbukta, men hit var det litt avsides, og lenger å gå. Dessuten var det flere unger å være sammen med både på Bråtan og Sundegata. Så det ble til at Nordstranda ble stedet vi hadde som badeplass og så var det den som var nærmest. Bernhard Magnussen kaller Nordstranda for området fra Parrstranda til nordenfor Kopåsbrygga. Det het så i gamle dager, men for oss unger var Nordstranda å regne fra Seilmakergården og til Kopåsbrygga. Kopåsbrygga var en fin lang brygge hvor vi kunne ta fart og stupe og hoppe fra. Og så var det mer og større bølger her når sønnavinden stod på, eller etter dampskipstrafikken i fjorden.

Nordstranda og Oscarsborg 1957
Nordstranda og Oscarsborg 1957

Svømme i bølgene var gøy. Jo større bølgene var, desto mer gøy var det. Kopåsbrygga var også anløpsted for rutebåten «Oscarsborg», som Fred. Olsen eide. Da jeg syklet på vei til Realskolen var «Oscarsborg» rene klokka. Hadde rutebåten lagt ut fra Kopåsbrygga, var klokka passert kvart over åtte. Da var det å sykle for harde livet for å rekke skolen før skoleklokka ringte inn halv ni.
En ting som var gøy om sommeren, var når rutebåten kom fra Oslo om ettermiddagen. Når denne la ut fra brygga igjen hoppet vi rett bak båten. Vi hørte støyen fra propellbladene mens vi ble virvlet rundt i vannet for å komme opp til overflaten et godt stykke bak båten.

Mannskapet hyttet med neven og ropte til oss at det var farlig, men det hjalp lite. Vi var ikke så store den gang, og visste ikke at propellen suger inn på den ene siden, og skyver vannet fra seg på den andre. Det var vel bare flaks at vi ikke kom inn i propellen. Jeg tror en av foreldrene ble ringt opp fra Lehmannsbrygga og forklart hvilken farlig lek vi bedrev. Leken fikk heldigvis en brå slutt. En ettermiddag ble vi «tatt på fersken» av en av våre foresatte og fikk en ordentlig overhaling.

Stranden brukte vi ikke så mye, fordi det var mye skjell der. Her var vondt gå, og endte som oftes med at en skar seg foten. På nedsiden av veien stod det et stort morelltre med søte, svarte moreller. Her satt vi og proppet i oss. Lengst nederst i skråningen var det et par stikkelsbærbusker. Etter et slikt måltid behøvde en ikke gå hjem for å spise dersom en hadde det morsomt.

Nå er morelltreet dødt, men det står der enda. Stikkelsbær kan en og finne dersom en leter. En kan jo spørre ungene, de vet nok hvor de finnes. Etter at rutebåten ble innstilt og trafikken uteble, forfalt Kopåsbrygga mer og mer. Ingen hadde penger til vedlikehold, og ingen hadde noe ansvar. Til slutt var brygga en fare for de badende. En var redd for at brygga skulle rase ut. Kommunen besluttet å sprenge brygga, noe som også ble gjort. Nå stod halve brygga igjen, med armeringsjern sprikende i alle retninger. Slik stod den i noen år. I mellomtiden hadde en del foreldre med små barn begynt å ta stranda i bruk.

Brygger er en yndet plass for små barn i alle aldere. Flere småtasser så sitt snitt til å stikke av fra sine foresatte og krabbe opp på brygga, noe som kunne medføre at de falt ned mellom steiner og armeringsjern og skadet seg. Enkelte småskader hadde noen allerede fått, men det hadde heldigvis gått bra. Noe måtte gjøres. Jeg tok kontakt med kommunen, men de frasa seg alt ansvar. Det var forsvaret som satt med det fulle ansvar, det var sikkert og visst fikk jeg høre. Nå kjente jeg godt Magnar Thorvaldsen, som var kommandant på Oscarsborg Festning. Da jeg fremla saken for ham, kom det frem at under hans periode som kommandant, var brygga gitt til Frogn Kommune, men med den klausul at forsvaret skulle forbeholde seg retten til steinen dersom brygga skulle rives.