Idrettsmerket
Av Putte Halvorsen (Publisert i PENSJONIST NYTT nr 1-2007)
Hvem har ikke en eller annen gang vært i kontakt med Idrettslaget Drøbak/Frogn eller DFI som det kaller seg. En liten gruppe innen laget er Idrettsmerkegruppa. Primus motor var Gert Veiteberg. Jeg tror størsteparten av hans liv dreide seg om idrett og arbeidet for idrettsmerket. I alle de årene jeg fikk lov til å drive sammen med ham, tror jeg ikke jeg har truffet en mer entusiastisk mann. Her gjaldt det i første rekke idrettsmerket og DFI.
Hvordan jeg ble trukket inn var en ren tilfeldighet for mer enn tretti år siden. Det var i Vindfangerbukta det hele startet. Her pleide DFI å holde sine utholdenhetsprøver i svømming for Idrettsmerket. Distansen var 1000 meter. Denne gangen var det kun en, Bernhard Magnussen, som skulle ta prøven. Gert, som var kontrollør den gang, lurte på om jeg kunne tenke meg å svømme sammen med Bernhard, noe jeg også gjorde. Etter at vi kom opp av vannet, ble det selvsagt spørsmål om jeg ikke ville bli med å ta idrettsmerket. En kunne vel ikke vente noe annet da det var Gert som spurte.
Etter en kveld på idrettsbanen hadde jeg fått en venn som jeg skulle bli godt kjent med i mange år. Ja faktisk over tretti år. Så ble det spørsmål om en ikke kunne gi en hånd med idrettsmerket. Selvfølgelig. Dette ble starten på alle de hyggelige kveldene vi hadde sammen på idrettsbanen.
En torsdag vi skulle ha merke-prøver øste regnet ned. Jeg ringte Gert og spurte om det ble noe merketaking på grunn av været. Å jo, han var helt sikker på at når vi kom opp på banen ble det opphold. Og det ble det faktisk! Men vi var de eneste. I førstningen var det slik at en måtte klare kravet til merket innen årets utgang, og merket måtte en ta tretti ganger for å oppnå idrettsstatuetten.Senere ble det innført poeng dersom en passerte visse aldersgrenser. Dette gjorde Norges Idrettsforbund for å få flere med. Selv om en begynte i sen alder så skulle en få mulighet til å få statuetten.
Kravene er også blitt noe lettere og Idrettsforbundet har tilrettelagt slik at selv om en er handikappet kan man klare kravene. For å oppnå merket må en klare kravene til hurtighet, spenst, styrke og utholdenhet. Idrettsmerket er ikke noe en går bort og tar sånn uten videre. Det skal litt trening til.
Hver torsdag kl 18 fra juni, unntatt juli, møttes vi på idrettsbanen. Gert var den som stod for annonseringen når vi startet sesongen, enten gjennom lokalavisen, eller han traff en på gaten. «Du, nå er det tid for idrettsmerket, vi møtes på idrettsplassen torsdag kl seks». Mer skulle det ikke til. Og de kom, gjengen fra Fagerstrand og Dal, isbaderjentene fra Drøbak, gutta fra Maratonklubben og Bernhard.
Bernhard er jo i en klasse for seg. Det er ikke mange på landsbasis som har tatt idrettsmerket så mange ganger som ham. For en del år tilbake fikk han sin gode venn og turkamerat Arne Nesje til å møte opp. Nå var begge i en klasse for seg når det gjaldt alder.
60 meter skulle avgjøre hvem som var raskest. Hvis jeg ikke husker feil var det Arne som vant med ett eller to tiendele. «Det var jo heller ikke annet å vente, jeg er jo litt yngre» (14 dager, red. bemerkning), kom det fra Arne.
Litt fleip og latter hørte med. Var du litt tung i sessen når du var i lengdegropa fikk du høre det. En gang var det en som slet forferdelig med å hoppe stille lengde. Gang på gang var hoppet for kort. Det manglet 2 cm. «Fortvil ikke, du får flere sjanser. Vi kommer til å holde på hver torsdag frem til nyttår», kom det spøkefullt fra Gert.
Ja, vi gjorde nesten det. Et år hadde idrettsgeneralen fastsatt en siste dag for idrettsmerkeprøver dette året. Det var en lørdag i begynnelsen av desember. Heldigvis var det ikke kommet snø. Dette var siste sjansen for etternølere til å ta merket.
Lørdagen kom med strålende sol, men det var kaldt og barfrost. Jeg syntes dette var i drøyeste laget, men Gert hadde bestemt det, så det var bare å komme. Da jeg kom, satt Gert på tribunen og koste seg i desembersola. Med seg hadde han to krus, nystekte vafler og varm kaffe. En måtte bare gi seg over.
Så satt vi nå der og ventet. Hadde nesten gitt opp håpet og skulle akkurat til å gå hjem, da endelig en enslig dukket opp.
«En er bedre enn ingen», var Gerts kommentar. Hadde det vært en annen hadde en vel gitt opp for lengst. Nå er idrettsgeneralen borte, en ildsjel som har satt spor etter seg gjennom mange år i DFI. Men det er fortsatt mulighet for å ta både merket og statuetten.
Gert Veiteberg var mangeårig ligningssjef i Drøbak/Frogn. Han døde i 2005.