En Drøbakslege ser tilbake 2

Av Johan Mønnich

I Pensjonist-nytt nr 1 og 2 1984 sto det to selvbiografiske artikler av Dr. Johan Mønnich. Han var en meget kjent og populær skikkelse i vår lille by, med et langt virke som lege. Etter at han nedla sin virksomhet fortsatte han som lege for våre pensjonister i flere år samtidig som han arbeidet i redaksjonen av Pensjonist-nytt. Han bodde i mange år i Storgata 11 og hans rosehave der har gledet svært mange gjennom årene. Han døde i mars 1985. Vi deler dette stoffet i to artikler. Den første delen finnes under «En Drøbakslege ser tilbake 1»

 

I det hele tatt er det mitt inntrykk at legene før deltok mer i samfunnsarbeid enn de nå gjør.
Flere perioder i bystyret og formannskap, kurser i førstehjelp, undervisning av barne- og barselspleieelever ved Solgry og fødehjemmet, deltakelse i Røde Kors’ og sanitetsforeningens arbeid o.s.v.

Døgnet hadde ofte for få timer. I lange perioder var arbeidsdagen gjennomsnittlig 16 timer, og det var mye

Mønnich som politiker (til venstre)
Mønnich som politiker (til venstre)

natteuro. Folk kunne godt tilkalle legene nattestid for bagateller, og var nok dels bortskjemt, redde for å risikere ikke å ha budsendt lege i tide. Svært ofte måtte man rykke ut og se til pasienten, ofte under de verste vær- og føreforhold. Som nybakt lege føler vel de fleste seg temmelig utilstrekkelige på mange områder. Jeg husker med gru en fødsel jeg var tilkalt til langt ute i distriktet. Jeg oppholdt meg der hele dagen og fulgte forløpet så godt jeg kunne, men fremgangen var meget dårlig og det var kvelden før jeg kunne legge tang på åpen livmormunn. Det var en svær unge, og død da jeg omsider hadde forløst.
Selvbebreidelse for at jeg ikke hadde lagt inn pasienten kommer jeg aldri over, men veien til fødeavdelingen var lang, og jeg viste ikke om det kunne bli fødsel underveis under vanskelige forhold med sykekurv o.s.v., så jeg valgte feil. Keisersnitt skulle vært redningen.
En gang ble jeg tilkalt til en svær abortblødning, heldigvis i nærheten her. I studietiden hadde vi aldri fått praktisere behandlingen herav, men jeg kunne da tilkalle far, som instruerte meg i hvordan det skulle skrapes o.s.v. så det gikk godt. En transport til KK ville kostet pasienten livet. I det hele var fødselshjelp og abortbehandling noe av det som ble mest stemoderlig behandlet i undervisningen av studentene.

Savnet av mer lærdom på sykehus var stort, men p.g.a. omstendighetene fikk jeg ikke realisert drømmen om å lære mer før jeg i 1937 fikk jobb som ass. lege ved Landeskogen sanatorium. Ingen lønn, men gratis opphold. Derfra bar det til Haugesund sykehus 1 år med kr. 200 pr. måned. Måtte gjøre alt labb arbeid selv, skrive journaler, assistere ved operasjoner o.s.v. Det var ingen fritid etter nattevakter, som kunne være travle, uten hvil, da alt skulle være ferdig til visitten om morgenen. Dette varte ett år, men lærerikt. Derfra til Lierasylet, hvor jeg var da krigen brøt ut. Lønn kr. 200,- pr. Mnd. Kostholdet var elendig, med et matøre på 65 øre dagen.

Behandlingen av psykiatriske pasienter den gang besto mest i cardiazolsjokk, insulinsjokk og polstret selle. Uhyre triste greier.

Da 9 april kom, hørte vi bombingen av Oscarsborg i det fjerne. Jeg skulle møte på Voss ved mobilisering, så jeg droBlucher senkes hjem for å hente uniformen. Da var byen evakuert, og enda falt det bomber over Borgen. Jeg kom meg ad mange veier til Voss etter tre døgn, og meldte meg til tjeneste. Ble sendt til Gulpen, hvor et skiløperkompani ble satt opp. I snestormen over fjellet kom vi utmattet fra Hallingdal til Nore, hvor kraftstasjonen skulle beskyttes, Vi måtte improvisere alt, kamuflasje av hvitt tøy til folk og biler, bli kjent med alle maskingeværstillingene nedover dalen, ble beskutt fra fly, senere dirigert derfra da tyskerne nærmet seg. Broer ble sprengt, men tyskerne bare dro over isen utenom de sprengte broene. Av Dr. Oscar Bang i Rødberg fikk jeg en boks MB 693, det første sulfapreparatet som var kommet, og som skapte en helt ny, effektiv behandlingsmulighet for så mangt. Vi kom omsider til Hemsedal, hvor kompaniet ble oppløst, vi fikk tak i sivilt tøy og begav oss på hjemveien så best vi kunne. Jeg kom til Lierasylet før 17. mai og måtte holde talen for pasientene etterat man hadde gått i tog innen området som vanlig. EN merkelig situasjon i et okkupert land.

Sommeren 40 var jeg atter i Drøbak. Her ble det opprettet førstehjelpstasjon i kinokjelleren, drevet øvelser i førstehjelp, innrettet et lasarett i kjelleren på Ottarsrud gård og mens tyskerne marsjerte i gatene og oversvømmet stedet, drev nærsagt hver mann mer eller mindre illegalt arbeid. Alt var rasjonert, så man måtte ha legeattest på de utroligste tillegg av skummet melk, sykkeldekk, regntøy, sko, hvetemel m.m. Som lege hadde vi 25 l. bensin pr. mnd. For bruk til ønsket hjelp. Min oppgave var bl.a. å skaffe bensin fra anleggene ved Fagerstrand og Granerudstøa. På fronruten sto klistret en plakat som viste at jeg hadde kjøretillatelse, og de tyske vaktene slapp meg gjennom porten og inn. Bilens koffert var full av bensinkanner som ble fylt, foruten egen bensintank, og så var det en tur innom bestyrer Hall eller Weismann, for liksom å gjøre opp. Bensinen gikk med jakt til Oslo, adressert til Oslo Politi, hvor den selvsagt ikke havnet, men til svensketransport. Korn fikk vi tak i hos noen gårdbrukere vi kjente, og det ble i nattens mulm og mørke fraktet til Froen eller Vestby møller og byttet inn i mel, som ble fordelt til de mest trengende.

Den illegale avis “V-posten” ble utgitt i ca. 3 år, før tyskerne fikk tak i den. Trykkeriet var i Loppehølet, hvor toller Klausen bodde. Jeg ble arrestert i denne saken 13.februar 1944, og satt først 6 uker på Møllergt. 19, deretter på Grini til den 15. mars 1945. På Grini var jeg først leirarbeider, hvilket innebar renhold av doene, feiing av veier og plasser, og rengjøring av tyskernes hundegård. Da var en hundevokter med meg og passet på at bikkjene ikke rev meg i filler.

Etter 2-3 uker ble jeg lege for de ca 5500 fangene, og jeg undersøkte og vaksinerte nye fanger, og var lege ved poliklinikken og Revier, en sykestue med ca. 80 senger. Poliklinikken var åpen 2 timer om kvelden og det kunne være opptil 50-60 pasienter. Da dette ble noe mer enn rimelig for en enkelt mann ba jeg om å få en lege til. Min inngifte fetter, prof. i patologi Olav Torgersen, ble ansatt. Han hadde bare stelt med lik hele tiden etter eksamen, ikke sett et levende menneske, men jeg påtok meg å lære han det jeg kunne i løpet av en halvtimes tid. Ellers fikk han rådføre seg med meg tvers over bordet vi satt ved. Det gikk greit. Vi hadde apotek tvers over gangen, samt sykehuset, hvortil vi kunne henvise vanskelige ting. Hostesaft 1 og 2, Globoid og noe plaster og gaze, samt litt salver var det meste vi hadde å greie oss med, så reseptforskrivningen gikk greit og kvikt!

En gang hadde “Slakteren”, en beryktet fangevokter, et lite sår på en finger, som jeg stelte med salve, og det grodde pent. Men en dag han skulle bytte bandasje og bare Torgersen var på kontoret, la denne bare på en tørr bandasje. Da brølte Slakter’n opp, men Torgersen var kvikk i tanken og sa at den siste tids krigskirurgi har lært oss at man bare skal ha tørr bandasje, hvorved Slakteren følte seg beæret over slik up to date behandling og roet seg ned. Neste dagskiftet jeg på han og ville legge på salve som før, men da for Slakteren opp og skrek ut i gangen til overlege Halvorsen: “Verdamte quaksalber, gibt’s kein DOCTOR hier?” Siden overlot jeg Slakter’n til Torgersen, men da var såret grodd.

En dag ropte den fryktede Knutze meg til seg, mens han sto å ekserserte med endel fanger. Revier er alltid fult, sa han, og mest på mandagene. Tyskere blir aldri dårlige på mandager! Hva skal dette bety? Jeg svarte at det var så mange gamle og skrøpelige i leiren, som ikke greide å stå på oppstillingene uten å svime av, dessuten føre på seg lungebetennelse og gikt, og jeg antok at tyskerne ikke var interessert i mer sykdom og dødsfall enn nødvendig, men det hjalp lite. “I morgen skal Revier være tomt ved inspeksjon, bare Louis Feinsilber kan få ligge der!” Dette var en fra Trondheim som gjennom hele krigen simulerte lammelse i bena, og reddet seg fra gasskammeret på det vis. Jeg overbrakte Knutzes beskjed til alle de innlagte. “Ta sengetøyet med på brakka, og ligg der til inspeksjonen er over i morgen;” sa jeg, “og når Knutze er gått, går dere ned på Revier og legger dere igjen”. Dette ble gjort, og Knutze inspiserte det tomme Revier og var fornøyd, men han forsto vel hvordan det hele lå an, for han satte aldri sine ben der mere.Grini fangeleir

En gang jeg var beordret til utekomando på Fornebu flyplass, hvor et par hundre mann ble forlagt i en elendig leier med finertelt. Innenfor porten hadde jeg en liten brakke med legekontor ca. 6 kvm., et rom med 4 dobbeltkøyer, og et rom for meg og 3 andre (Leif Honore, prof. Foyn og tannlege Qvale). Jeg hadde ikke så mye som et termometer, eller stetoskop. Hver dag skulle syke følges til tysk lege på den andre siden av flyplassen, for å få godkjent sykemelding eller medisiner. Jeg ba legen om å få ta en tur hjem etter litt utstyr på egen bekostning, og dette ble innvilget. Med tysk vakt drosjet jeg til Drøbak, og hadde fått smuglet ut beskjed om at vi kom. Hjemme skjenket vi tyskeren salig , og i ryggsekk og koffert la jeg 5 kg. meierismør, 3 flasker brennevin, og i lommene hadde jeg 60 pakker hjemmeavlede sigaretter. Av det siste hadde jeg fått lov til å ta inn det jeg kunne ha i lommene. For brennevinet ville det bli dødsstraff eller Tyskland. Vi kom tilbake til leieren, hvor leiersjefen tok imot oss i porten. Han tok seg av tyskeren og marsjerte med ham først, mens jeg, som gikk bak stakk inn på legekontoret, fikk opp en lem i gulvet, og stablet smør og flasker ned i dertil innredet rom, fikk lemmen over, og sto og bladde opp tykke medisinske bøker da tyskeren plutselig sto i døren, bare sekunder for sent til å se noe. Det ble fest i mange kvelder etter dette.

Nestkommanderende på Grini, Dentzer, kom en dag på inspeksjon. Han så meg og tok meg for seg. “Nå går dere vel med oss” sa han. “Kong Håkon har solgt Finnmark til Russerne”. Jeg svarte at vi norske var vant til å høre en sak fra flere sider før vi bestemte oss, så noen slik avgjørelse kunne man ikke ta så brått. Neste dag ble jeg flyttet tilbake til Grini og fikk gul lapp, som farlig fange. Deretter ble jeg ropt opp blant ca. 250 andre, som skulle til Tyskland, men tilslutt ble en fange til og jeg holdt tilbake. Den andre havnet på Akershus, hans skjebne kjenner jeg ikke. Jeg ble satt til å være lege på Grini igjen, og var det til løslatelsen plutselig kom den 15. mars 1945. General Unneberg var sjef for hjemmestyrkene her. Han, major Printz og datter Ada holdt et selskap for Dr. Ritz, med den hensikt å få meg ut, hvilket altså lyktes. Dr. Ritz var overlege for alle fangeleire i Norge og hadde med å ta ut de som skulle sendes til Tyskland. Han og Ada Printz hadde truffet hverandre før krigen og var gode venner, men da krigen kom til Norge fikk Ritz ikke adgang til Adas hjem før dette selskapet ble arrangert. Dagen etter hjemkomsten ble jeg bedt om å organisere sanitet med henblikk på frigjøringen, og hva denne kunne innebære. Det ble gjort, og vi ble samlet på Holt gård før 8. mai, da vi overtok Drøbak og Oscarsborg. (Se ellers http://verneforeningen.no/historie/oscarsborg-var-fremste-festning/)

I den tid jeg var hjemme under krigen, var det store vansker med mye. Det var flere dødsfall av difteri, serum strakk ikke til og vaksinen var enda ikke i bruk. Skarlagensfeber, kikhoste, polio var det adskillig av, uten at man hadde effektive midler. Først etter krigen fikk vi Penicilin og større mengder Sulfa, og vi fikk utvikling av medisiner mot slike sykdommer som man nå ikke lenger ser. En gang måtte jeg på den gamle sykestuen operere en eldre kone fra Dalsbygda for gallesten, som hun hadde vært plaget av i mange år, med hyppige anfall. Da holdt galleblæren på å sprekke, den rakk til ned i høyre side av underlivet. Jeg fikk Gisle Johnson til å assistere meg, og min kone la ethernarkose.

Galleblæren ble blottlagt, tømt for masser av stein, og et tykt dren ble festet til galleblæren og koblet til en flaske ved sengen, og omsider kom i alt 65 steiner. En dag falt drenet ut, og med det hele den gangrenerte blæren, ødelagt av koldbrann, og såret grodde. Pasienten levde i mange år uten plager. Alle sykehus var forsøkt uten at noen ville motta pasienten, så familien ba meg innstendig å gjøre hva jeg kunne.Lasarettet2

Fra nyttår 1946 arbeidet jeg med å få bygget Sykestua/Fødehjemmet. Startskapitalen var kr 37.000,- samt tomten med det gamle epidemilasarettet. Tidene var vanskelige, med rasjonering av alt til bygget, sement, jern, trematerialer, fyrkjele, oljebrenner, olje, takstein, murstein osv. Det ble en evinnelig reising til departementer, Rikstrygdeverket, kommunestyrer, humanitære foreninger, etc. samt utallige arrangementer for å skaffe midler og materialer. Vanskelighetene hopet seg opp, og måtte løses raskt, da bygningen ble satt i verk før midlene var skaffet til veie. Det tok 3 harde år fra planene ble fremlagt, til bygget kunne innvies. Men da var det, alle forhold tatt i betraktning, etter tidens krav et oppsiktsvekkende godt anlegg til en fantastisk lav pris. Det hele kom på kr. 650.000,- hvorav 250.000,- var banklån. Resten var realisert ved innsamlinger, tilskudd fra kommuner o.a. med et gjennomsnittsbelegg på 33 pasienter, ville bygget etter kalkylene bære seg, med en liggedagspris på kr. 16,-. Hver seng kom på kr. 16.250,-.

I 1951 var jeg 1 år ved det norske legekontor i London, og i 1952 ass.lege ved Odda sykehus og en sommer ved Oslo Kommunes kvinneklinikk. Senere har jeg holdt meg i Drøbak, bortsett fra at jeg i en del ferier tok jobb som skipslege på Amerkalinjens båter. Spennende og hyggelig jobb.

Fødehjemmet hadde opptil 750 fødsler i året + mange gynekologiske tilfeller. Jeg har hatt ansvaret for ca. 8000 fødende. Såvidt vites ingen cerebralparese. Nå skal jo sykestuen påbygges og ominnredes for 10 mill. kr. Slitasje gjennom 33 år, samt de økende krav som vår tid stiller, har gjort dette nødvendig, og jeg håper da at anlegget fortsatt skal være til nytte i vårt lille samfunn fremover i tiden. (Dette ble skrevet i 1984. I 2016 er situasjonen den at Sykestua er nedlagt og solgt til private for et stort antall millioner. Planen er å ominnrede til boliger. T.E.). Dagens leger står på mange måter langt bedre rustet enn vi gamle gjorde, i kamp mot sykdom og ulykker. Vi har fått nye og gode hjelpemidler såvel til diagnostikk som behandling, bedrede transporttilbud ved innleggelser og ønsket hjelp, letter adgang til å få innlagt pasienter, muligheter til å sende prøver til spesial laboratorier osv.

Man har fått ordnede legevakter, slik at man kan få hvile ut innimellom, og får anledning til å følge med ved kurser og forelesninger, slik at man kan holde seg noenlunde ajour. Man kan ha et rimelig utkomme, uten å arbeide urimelig mengde timer i døgnet.

Legeyrket er imidlertid fortsatt et anstrengende og krevende yrke, hvor man har både medgang og motgang, hell og uhell, som kan være tungt å bære. Men når jeg ser tilbake, synes jeg at jeg har hatt et rikt liv med mange gode minner, som overskygger motgangen.

Jeg ønsker alt godt for mine samtidige og etterfølgere som leger her, til gavn for vårt samfunn.
J. Mønnich.